Troskollektivet i Nidaros

I fjor sommer skrev nå avtroppende biskop i Nidaros Tor Singsaas en kronikk om den kollektive tro (betalingsmur). Kronikken er like problematisk som den er interessant og må anses både som et kritisk innspill og ‘data’ når man skal diskutere folkekirken.

I kronikken, skrevet til et trøndersk publikum som et forsvar for den åpne folkekirkeligheten, fremhever han tryggheten og hvilen i kirkens kollektive dimensjon. Kirken ‘er et felleskap som tror på Jesus Kristus’, og troen må derfor formuleres og utøves som en kollektiv handling: å være kristen er å få del ‘i den kollektive tro.’

Fra dette springbrettet tar han sats og hopper inn i en karakterisering av ‘Olavsarven’, et tema som er relativt ufarlig å teoretisere, men for sjeldent gjenstand for kritisk debatt. I essayet ‘Arv og Utfordring’ skrevet i forbindelse med 1000-årsjubileet for begynnelsen på Olav Tryggvasons styre i 1995, skrev Inge Lønning om jubileumsfeiringens farer. Et jubileum representerer gjerne en gylden mulighet til å skrive om historien, slik han illustrerer med et utsagn om marxismen:

Den marxistiske ideologi har vist seg helt uten evne til å forandre nåtiden og forme fremtiden. Til gjengjeld har den et ubegrenset potensial når det gjelder å forandre fortiden.

En slik kreativ tilpassing av historien finner sted når Singsaas rett frem definerer Olavsarven som ‘Kristusarv’, en arv som handler om de minste og de utstøtte, respekt for om menneskets ukrenkelige verdi og dets gudsbilde. Denne Kristusarven er en verdi-arv som dog har konsekvenser ut over moral:

‘Olavs-arven’ er en kollektiv arv, en felleskapsarv som skal gi rom og beskyttelse for enkeltmennesket. Når du tilhører dette, er du medeier i alt det felleskapet forvalter av tro og verdier.

Siden denne arven er kollektiv i dobbel forstand—den er en kollektiv arv om den kollektive beskyttelsen av enkeltmennesket—er det ikke opp til individet å ta i mot eller bære den. Her polemiserer han mot organisasjons- og lekmannskristendommen, den tradisjonen som gjør troen til noe ‘personlig og inderlig’, som krever at enkeltmennesket må ‘kunne gi uttrykk for en rett og gjennomtenkt tro’.

Så peker Singsaas på det i mine øyne største behovet i diskusjonene om folkekirken: ‘I kirka trenger vi å reflektere dypere over forholdet mellom den individuelle og den kollektive tro’. For Singsaas’ del har denne refleksjonen ført til en sterkere vektlegging av den kollektive dimensjonen. Her tar han i bruk fortellingen om den lamme mannen som ble båret til Jesus og referer til barnedåpen som en del kirkens felleskapsorienterte praksis. En felleskap som bærer individets tro passer godt for trøndere som ‘ikke har så mange ord.’

Men metaforen om å bære leder tankene hen til politisk og institusjonell representasjon, til en organisering hvor én eller noen få kan handle på vegne av mange:

Ellers i samfunnet har vi også kollektive handlings- og meningsfelleskap med enkeltpersoner som taler på vegne av flere; de politiske partier, idrettslag, grendelag osv.

Her står vi ved paradokset i Singsaas sin apologi for folkekirken: I et forsøk på å forsvare den trønderske liberale folkekirken hvor det er både kleint og vanskelig for individer å bekjenne sin tro, presenterer han en trosforståelse som i realiteten krever en grunnleggende katolsk ekklesiologi. Kanskje er slike sammenblandinger en nødvendig konsekvens når man bestemmer seg for å gjenoppta Olavsarven?

Den lutherske tradisjonen har et begrenset spillerom for å tenke kollektivt om tro.  Luthers lære om rettferdiggjørelsen belager seg på en forestilling som gjør troen til noe nærmest transcendentalt: troen er betingelsen for frelse, betingelsen for den kristne frihet og så videre, men den sanne tro er aldri en handling og derfor ikke noe som kan materialiseres i holdninger, erfaringer eller handlinger. Dette kan medføre en anfektelse, da den sanne troen bare er synlig for Gud. En motvekt i den lutherske tradisjonen—Philip Melanchton er et eksempel—konstruerer derfor en psykologi og fortolkning av troserfaringen som i noens øyne risikerer å gjøre troen til en gjerning.

Disse to polene, tro som transcendental betingelse og tro som erfaring, skaper en stadig tilbakevendende spenning, og tegner også opp en kontrast mellom det individuelle og det kollektive. Haugianerne og lekmannskristendommen tenderer tenderer mot det individuelle og vektlegger omvendelsen i større grad. For grundtvigianerne og den folkekirkelige bevegelsen er gjerne dåpen i ‘folkets’ kirke det avgjørende kriterium: Er man døpt, må man gå ut i fra at den sanne tro har blitt gitt, uavhengig av bekjennelse, trosuttrykk og erfaring. Dåpskriteriet er tilsynelatende kollektivt orientert. I dåpen blir barnet bæret frem for Gud i synlig og usynlig forstand, og korsfestes og oppstår med den oppstandne Kristus.

Det kan se ut som om Singsaas vil plassere seg i den siste gruppen. Men i realiteten leter han etter en helt annen forståelse av troen og kirken. For det finnes nesten ingen steder i den lutherske tradisjon eller andre protestantiske tradisjoner hvor man anerkjenner troen som en kollektiv handling. En slik forståelse er umulig teologisk sett fordi den nettopp forutsetter at troen er en handling, at den kan utøves og uttrykkes. Men for Luther kan ingen mennesker bære troen, hverken sin egen eller andres. Med dette hører også med en avvisning av tanken om representasjon: det allmenne prestedømmet betyr at ingen kan være prest for deg, den allmenne og folkelige bibellesingen betyr at ingen kan lese for deg, enkeltmenneskets direkte relasjon til Gud betyr at ingen kan tro for deg.

Hva så med barnedåpen? Den kan være en legitim grunnstein for en folkekirkelighet som ikke vil kreve noe av individer. Men den skaper ikke synlig felleskap og den skaper ingen kollektiv tro, bare enkeltmennesker som hver for seg har ‘en praktisk kristentro’.

Oppfordringen om å tenke på nytt om forholdet mellom den individuelle og kollektive tro tar jeg til meg. Men Singsaas famler etter en kollektiv forståelse av troen som hans liberale folkekirkelighet ikke kan gi han. Med det er det ikke sagt at løsningen er å bare vektlegge den individuelle bekjennelsen. Likevel må det påpekes at det troskollektivet Singsaas lar seg bære av er en fiksjon både fra et luthersk og katolsk ståsted, i alle fall hvis det er ingen som tror.

Foto: Christoffer Glosli

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *