Nye medier, gamle idealer

Det er ikke hver dag jeg som forsker på sosiale medier har direkte nytte av doktorgraden jeg skrev om engelsk attenhundretalls sosial- og teknologihistorie, men i dag var en sånn dag. På bloggen Religion: Going Public  skriver jeg om hvilke spenninger som preget diskusjonene om den offentlige sfæren som vokste frem med det som da var «de nye mediene» – de daglige papiravisene. Var de en arena der ulike perspektiver kunne bryne seg mot hverandre? Eller var de et samlet uttrykk for en generell folkemening, som igjen er det som gir legitimitet til politiske beslutninger? Er de et redskap for å opplyse befolkningen, eller er de ment å opplyse beslutningstakere om hva befolkningen vil? De samme spenningene som kjennetegner dagens diskusjoner om sosiale medier som offentlighet, preget også diskusjonene om de såkalt «tradisjonelle» nyhetsmediene. Det skal ikke være lett.

Kommentér

«Who Run the World? Girls!»

”Teologien artikulerer og tyder erfaringer som finnes i menneskelivet, og åpner for nye erfaringer”, skriver Jan-Olav Henriksen i boken Teologi i dag. Det vil si at alt mellom himmel og jord, alle menneskelige erfaringer fra vugge til grav, er innenfor teologiens interessefelt – og ikke bare det som noe upresist blir kalt troserfaringer.

Derfor er det så bemerkelsesverdig og beklagelig at graviditet glimrer med sitt fravær i teologihistorien, men ”This Is a Man’s World, This Is a Man’s World”. I utgangspunktet er ikke problemet lite kildemateriale: Det gamle testamentets fortellinger formelig strutter av graviditet og moderskap, eller mangelen på sådan. Og klimakset i Israels historie er en kvinnes liv, livmoren hennes muliggjorde, huset og ernærte kirkens grunnlegger.

Langt senere, på kirkemøtet i Efesos i 431, ble den dogmatiske benevnelsen Theotokos (Gudefødersken) en av Marias mange titler. Mariologien (læren om Maria) synes altså som skapt for refleksjon over en graviditetens teologi, men i katolsk og ortodoks tradisjon er Gudefødersken også Aeiparthenos, ”alltid jomfru”. Den katolske kirkes katekisme kommenterer: ”Ved å fordype sin tro på Maria som jomfru og mor er Kirken blitt ført til å bekjenne at hun virkelig var og alltid forble jomfru, selv da hun fødte Guds menneskevordne Sønn. Kristi fødsel hadde nemlig ’ikke krenket, men stadfestet hennes jomfruenhet’”.

Til tross for Marias fremskutte plass i teologi- og spiritualitetshistorien, er graviditetsmotivet tradisjonelt blitt transponert til dåpsteologi, redusert til metaforer eller sublimert til mystikk. Maria er den nye Eva, hun er mor til kirken og alt som lever, men denne moderskapets fenomenologi er fremstilt som en unik troserfaring. Er hun da kvinne og mor på lik linje med alle andre?

Rett skal være rett, det finnes eksempler på teologer som bruker Maria-tradisjonen for å tolke og tyde graviditet, fødsel og moderskap, men de er snarere unntaket enn regelen. Saken blir ikke bedre av at mariologi er et nærmest neglisjert emne i protestantisk systematisk teologi.

Leter man etter en samtidsteologi om graviditet, fødsel og morskroppen på biblioteket, finner man forsvinnende få monografier og artikler. ”I likhet med andre signifikante kroppslige erfaringer, spiller det å føde og det å være mor en svært begrenset rolle i teologien. Disse kroppserfaringene passer ikke inn i akademia, i kirka, i teologien”, fastslår Åste Dokka i den lesverdige artikkelen ”Kropp, ord og teologi: Moderskap som teologisk meningsbærende”. Også i hyllene for feministisk teologi lyser fraværet mot oss. Det hjelper heller ikke å vende seg til filosofiens verden, som det fremgår av dette radioprogrammet.

Det er synd. Eller rettere sagt: Teologene arbeider på syndens vilkår, så blindflekken er en synd.

I disse dager er min kone høygravid. Vi vet verken hva som venter oss eller hvem som kommer til oss. Familie og venner bedyrer at den første tiden (og resten av livet), blir et slit og svare strev, ulikt alt vi hittil har erfart. Svangerskapet er visst ikke over etter ni måneders venting, den nyfødte går da inn i det fjerde trimester; mor er gravid med babyen utenfor magen. Spørsmålene er mange: Hvor vondt er det å føde? Hvordan skal det gå med amming? Hva slags søvnmønster får han? Når han primalskriker, vil vi forstå hva han forsøker å kommunisere?

Det å få barn er en krise. Likevel er julen, selve høytiden for barnefødsler, tilsynelatende den koseligste og roligste tiden i kirkeåret. Som det heter i tredje vers i ”Away in the Manger” (på norsk: ”En krybbe var vuggen”): ”The cattle are lowing/The poor Baby wakes/But little Lord Jesus/No crying He makes”. Mon tro om det finnes noen småbarnsforeldre som kjenner seg igjen i den siste strofen?

Julens idylliserende babytilbedelse er like problematisk som fraværet av graviditet i teologien. Begge deler er en abstraksjon av kropp, fostervann, gulping og smerte, og er derfor uendelig fjernt fra den menneskelige erfaringsverden – som teologien skal språkliggjøre.

Kanskje kunsten kan være til hjelp? I et av østkirkens mest kjente og kjære ikoner, Jomfruen av Vladimirs ikon, er Maria avbildet som Eleousa (Ømhetens moder). Bildet er i bevegelse: Det lille Jesus-barnet sitter på Marias fang, han tar sats med små barneføtter, strekker seg energisk opp mot ansiktet til moren sin og legger kinnet sitt inntil hennes. Ikonet lyser av hud, klossete bevegelser, fysisk avhengighet, krav om oppmerksomhet.

Teologien i disse fargene forutsetter inkarnasjonens crux: Gud avslører ansiktet sitt i barnet, som har vært en baby. Men den babyen er et ”sant menneske”, for å tale med Kalkedon-bekjennelsen. Legger man øret inntil ikonet, bør man høre et skrik som går gjennom marg og bein. Mennesket føder og fødes skrikende inn i verden, og resten av livet leter vi etter en fortelling som kan fortolke og romme det skriket. Teologien begynner der.

Kommentér