Allehelgen

Placeholder – Something used or included temporarily or as a substitute for something that is missing or must remain generic; that which holdsdenotes or reserves a place for something to come later.

Lenge hadde jeg gledet meg til å se bildet den i sykeværelse av Munch. Men da jeg kom til museet hang ikke bildet på plassen sin. I stedet hang det et ark der det stod at bildet var utlånt til en annen utstilling. Så da stod jeg der ved den tomme plassen der bildet skulle hengt og så på plassholderen mens jeg prøvde å fremkalle fra hukommelsen det jeg kunne huske av maleriet.

Allehelgensdag er en slik plassholder i kirkeåret. Det er en dag som markerer de som ikke lenger er her. Den reserverer en plass , et tomrom for det som mangler slik at plassen ikke blir overfylt av andre ting. For selv om naturen hvert år tar oss gjennom syklusen av høst med forråtnelse og død har vi veldig liten plass i vårt samfunn til sorg som uttrykkes over tid. Vi er gode på dagene og ukene etter døden inntreffer. Som pårørende sender vi blomster, kondolerer og minnes den døde i begravelsen, og som sørgende gir man seg selv rom til et kaos av følelser den første tiden. Etter hvert som tiden går vokser distansen til tapet. For pårørende tar livet opp den plassen som er ledig. Synlige plassholdere som sørgebind blir sjedent brukt for å markere den omveltningen dødsfall i nær omgangskrets har for identiteten og hverdagen til de som gjennomlever det.

Vi som har opplevd dødsfall før alderdom i nær familie vet at tiden ikke leger alle sår. Tiden tåkelegger minnene og skaper dermed et tap nummer to. Tiden kan forsterke det som er tapt; for hvert år så er det enda flere opplevelser og livshendelser som skulle vært delt og samtaler som ikke ble hatt. Sorgen kan vokse og avta samtidig. Døden tar ikke bare livet fra den som dør. Gjennom sorgen infiltrerer døden alle de som er knyttet til den avdøde. Den vever seg inn i livshistorien, identiteten og selvforståelsen. Den farger vår relasjon til andre og vårt perspektiv på virkeligheten. Sorgen kan til og med endre kroppen vår. Det blir en integrert del av oss.

Derfor trenger vi plasser og tidspunkt der døden og sorgen blir gitt plass i vår kollektive bevissthet, slik at de individuelle konsekvensene av sorg ikke blir misforstått eller sykeliggjort. Som plassholder for de som er døde peker også Allehelgensdag fremover mot noe som kommer. Det finnes et løfte om at Gud skal tørke tårene, at døden skal ikke finnes mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte, for alt skal bli nytt, og så videre.

Dessverre misbrukes ofte dette håpet. Det blir sagt til de som er nærmest berørt av døden at alt skal bli nytt, at døden ikke skal finnes mer. Det får de som overbringer kondolasjonen til å føle seg bedre. For de som står midt i tapet er det ikke alltid så enkelt å forholde seg til det.  De vil ikke ha noe nytt. Ingenting nytt kan erstatte det tapte. Ideelt sett vil de kanskje ha det gamle tilbake. Sluppet å miste det. Samtidig har døden, sorgen og smerten blitt en stor del av ens identitet. Det har formet den man ble. Hvis denne sorgen ikke lenger skal eksistere betyr det at en stor del av den man er må amputeres bort og forkastes. Har man levd med konsekvensene av død og sorg over mange år, vil det å gjøre det ugjort rakne opp det som gjør en til seg selv.

En trøst kan ligge i å se forskjellen mellom transformasjon og transfigurasjon. Transformasjon er når formen (i aristotelisk forstand) av noe endres til noe essensielt annet. Selv om det kan være en kronologisk sammenheng mellom de to substansene er det ikke dermed kontinuitet. Formen er endret og dermed er substansens identitet endret. Å forstå himmelen som transformasjon, der alt blir nytt, vil ikke kunne anerkjenne eller verdsette hvor identitetsformende opplevelser av smerte, vold, død og sorg er.

Det er annerledes med transfigurasjon, det som skjedde da Jesus gikk opp på fjellet og ble «forvandlet» foran øynene på noen av disipplene. Transfigurasjon bærer i seg et annet slags håp. Her skjer det ikke en total forandring av formen, men en refigurasjon. Det som allerede er der blir bevart, men settes sammen på en ny måte slik at det fremstår annerledes. Det er en annen konstellasjon, men formen er essensielt det samme. Her blir identiteten, med det den måtte bære med seg av smerte og sorg, både bevart og verdsatt som det den har blitt.

Uavhengig av hva man tenker og tror om en himmel er dette en viktig distinksjon å ta med seg i møte med mennesker i sorg. I tanken om transformasjon ligger det en forståelse av at alt det (v)onde skal viskes ut som om det aldri har vært der. Men i tanken om transfigurasjon ligger det en varsom anerkjennelse og verdsetting av den (v)onde opplevelsen med alt det innebar av identitetsendring. Tanken om transfigurasjon holder av en plass til smerten og døden som noe vedvarende og erkjenner hvor dypt gripende de faktisk er. Den er en plassholder for det tapte også inn i evigheten.

E. Munch, Døden i sykeværelse (1893)

 

 

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Kommentér