Hellig skitt

I mai 2006 besøkte jeg Nya Slottet Bjärka-Säby for første gang. Det okergule slottet fra 1799, som ligger to mil sør for Linköping, forvaltes av pinsemenigheten i byen. Siden 1996 har unge mennesker søkt seg til plassen for å leve i en klosterlignende kommunitet, veiledet av det benediktinske mottoet «Bønn og arbeid» (Ora et labora). Det var kjærlighet ved første blikk, og jeg forelsket meg i genius loci: menneskene og musikken, skjønnheten og stillheten, liturgien og livsrytmen.

To år senere forlot jeg alt og flyttet til slottet for å bli munk. Det monastiske livet ble et mageplask, men den som stuper lander til slutt. Jeg hadde falt for den tidløse fristelsen å dele opp verden i to: hellig og profan, åndelig og kroppslig, guddommelig og menneskelig. Så feil kan man ta!

Med oppsplittingen av skapelsens helhet følger en fortolkning og forståelse av hva det vil si å vokse som menneske og kristen, også kalt helliggjørelsens prosess. Man kan for eksempel forestille seg at kallet til Kristuslikhet handler om å bli så åndelig som mulig – ved hjelp av intens og inderlig innoversøken, i bønn og bibellesning – slik jeg gjorde før krasjlandingen i Sverige.

Et bedre sted å begynne er Johannes 17, hvor Jesus sier at han skal hellige seg selv. Utsagnet blir uttalt umiddelbart før hans egen lidelse og død. Korshendelsen og hellighet hører altså sammen og griper inn i hverandre som foldede hender. Også andre avsnitt i Det nye testamentet fremhever foreningen og fusjonen mellom kors og hellighet – til tross for at korsfestelsen skjer på behørig avstand fra Jerusalems hellige sentrum, tempelet.

Evangelienes angivelse av avstanden og adskillelsen mellom de to geografiske stedene inneholder en iboende ironi. Henrettelsesstedet Golgata var med god grunn plassert utenfor den hellige byen og bymurenes renhet og sivilisasjon, for Moseloven fastslår: «Forbannet er hver den som henger på et tre».

I kristen tro og teologi er den korsfestede hellighetens fullkomne uttrykk og ytring. Jesus av Nasaret synliggjør hva det vil si å være medmenneske og hvordan være med mennesker – satt på sin spiss når han i solidaritet lar seg døpe av Johannes i Jordan og gir seg selv som gave på Golgata. Den aller helligste er den som er aller mest involvert, han trer rett inn i menneskehetens lidelse og lidenskap, rot og røre.

I sin avskjedstale sier Jesus at også disiplene skal hellige seg, slik han er hellig. Hellighetens urbilde er Jesus Kristus, mennesket er Guds avbilde, skapt til å gjenspeile korsmerket hellighet. Helliggjørelsens sted er midt i verden, i det menneskelige, der det er som vanskeligst. Helliggjørelsens vei er total involvering, ikke total adskillelse. «Derfor led også Jesus utenfor porten […] Så la oss gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære», for å tale med de pregnante ordene i Hebreerbrevet.

Mange assosierer det hellige med ting som transcenderer hverdagens rammer og betingelser, det være seg mennesker, plasser eller erfaringer. I den forstand står det hellige og det menneskelige i et skarpt kontrastforhold til hverandre, men Mor Theresa av Calcutta har sagt at om du vil vite hvordan en søster har det med Gud, skal du spørre om hvordan hun har det med sine medsøstre. Relasjonen til Gud og den menneskelige andre lar seg ikke dele opp i et såkalt vertikalt og horisontalt forhold.

Det er en vesentlig forskjell på å være hellig i teologisk forstand og å være god i moralsk forstand, og derfor er det fullt mulig å støte på et menneske som synes for godt til å være sant, men som samtidig skaper en følelse av usikkerhet og underlegenhet og ubehag hos den andre. Det er slett ikke sikkert at slike møter er en erfaring av hellighet.

Møtet med mennesker som er blitt formet og fostret i nådens skole, etterlater snarere et positivt inntrykk av at man kan være seg selv, med de begrensningene, svakhetene og sårbarhetspunktene det innebærer. Her kan man åpne seg helt, den andre sier: «Det er godt at du er til, vi hører sammen». Sammen med slike mennesker åpner verden og fremtiden seg på nytt, og en forventning om at forvandling fortsatt er mulig, blir født.

Bare den som unngår å gi en smal mal og manual for hvordan tro ser ut i praksis, kan involvere seg i den andres liv. Helliggjørelse er blant annet en øvelse i ikke å rivalisere med andre mennesker, en opplæring i ikke å stå i veien for nådens gode gjerninger. Gud inviterer ikke til en konkurranse i åndelighet eller moral, hvor noen skårer høyt, andre lavt. Målet er verken åndelig eller moralsk perfeksjon, men mellommenneskelige dygder: «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse».

Helliggjørelsens grammatikk er gave først, dernest oppgave. Helliggjørelsens oppgave er ikke umulig, det finnes bare ikke en enkel og grei løsning. Man kan simpelthen ikke velge å bli hellig, da må man stadig stoppe opp og sjekke hvor man befinner seg i prosessen – og vips! er jeget i sentrum igjen. Paradokset er at det er mulig, man må bare slutte å prøve. Vil du bli hellig, søk Den hellige. Vil du bli hellig, oppsøk medmennesket.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *