Politikk mellom det religiøse og det absurde

Den algerisk-franske forfatteren og filosofen Albert Camus (1913-1960) var ingen nihilist. Men nihilismen var et brennende problem i hans forfatterskap. Det moderne Europas historie om seg selv var en fortelling om frigjøring, om individets gjenoppdagede myndighet og forbløffende evne til å bygge sin egen verden. Denne kraftfulle bevegelsen mot frihet avstedkom et brudd med alle hinsidige autoriteter og metafysiske meningskilder. Det moderne individet kunne kaste bort det tradisjonelle menneskets religiøse krykker og leve fritt i det dennesidige livet.

Men idet krykkene ble borte sto mennesket snart overfor avgrunnen. Verden er meningsløs og absurd; vi har drept Gud—hva nå? Opplysningstidens ideologer hadde drømt om at den nyvunnede friheten skulle gi mennesket armslag til å realisere seg selv og sin frihet. Men da Camus’ skrev sine viktigste verker hadde man for lengst oppdaget at det rommet som oppsto etter Guds død var et tomt rom. Dessuten ble det etter hvert klart at det moderne mennesket at denne verdens tomhet ikke kan fylles ved at det skaper sin egen mening. For det nye, ressurssterke overmennesket er i realiteten en homo abyssus; det avdekker en avgrunn i sitt indre, ikke en kilde til ambisjon, mening og mål.

For Camus var nihilismen likevel ingen farbar vei. Nihilismen anerkjenner og aksepterer den moderne frihetens tomhet. Det frigjorte og gudløse menneskets skjebne var ikke å akseptere det meningsløse som sådan. Sant nok er livet tomt, men fordi mennesket har et behov for mening og verdi, kan meningsløsheten aldri være hele bildet. Livet er i realiteten absurd, og det absurde fødes av ‘konfrontasjonen mellom menneskelig behov og verdens ufornuftige stillhet’. Dermed kan man ikke sidestille det absurde med meningsløsheten alene. Det absurde er tvert i mot paradokset som oppstår i selve spenningen mellom menneskets tørst etter mening og verdens meningsløshet. Å akseptere det absurde er å avvise nihilismen ved å leve livet i den absolutte kampen mellom mening og meningstap.

Bare noen få år etter at Camus døde i en bilulykke, begynte den gresk-franske filosofen Cornelius Castoriadis (1922-1997) å skrive et essay om samfunnets opphav. Premisset for essayet er samme problem som Camus kjempet med i sitt forfatterskap: ‘Mennesket oppstår fra kaoset, avgrunnen, det grunnløse.’ Dette grunnløse opphavet medfører at mennesket er tvunget til å forholde seg til livet som en endeløs og konstant jakt etter mening. I motsetning til Camus mener Castoriadis likevel at mennesket aldri kan leve med det absurdes paradoks, altså den absolutte spenningen mellom vårt behov for mening og verdens grusomme stillhet. Vi er i følge han ‘radikalt uskikket livet’. Menneskepsyken må derfor skape seg sitt eget miljø, sitt eget samfunn og sitt eget fellesskap, for slik å omgå livets uutholdelige letthet.

Samfunnet bidrar til å stabilisere en kaotisk verden, og ikke minst fungerer det som en meningskilde som kan plasseres hinsides det enkelte mennesket og dets indre tomhet. Mennesket beskytter seg fra avgrunnen ved å skape en by (polis)—et politisk fellesskap—med vegger som beskytter det fra utsiden, og med mennesker på innsiden som snakker samme språk og har samme tradisjoner og verdier. I samfunnet omgir det seg med tegn, ord og symboler som fyller livet med mening.

Mennesket besitter en utrolig handlekraft og historien har vist at det har evnen til å skape samfunn som varer i århundrer. Ikke desto mindre vil ur-kaoset alltid være en trussel for samfunnet og til sist forsere murene som beskytter dets symboler og konvensjoner. Og det er her Castoriadis plasserer religionenes opphav: religionene oppstår når man benekter avgrunnen og sidestiller den meningsverden som skapes i det menneskelige fellesskapet med verden i seg selv. I en religiøs forestillingsverden fremstilles samfunnets moralske tradisjoner som om de uttrykker naturens orden, og dets lover forståes som en refleksjon av Guds egen lov. På denne måten uttrykker religionene menneskets hybris og dets grunnleggende selvbedrag. Mennesket hevder at den meningen som det finner i samfunnet er et uttrykk for en metafysisk og naturlig orden, og forsikrer seg dermed om at dets verden er stabil nok til å vare. Men mennesket bedrar seg selv ved å hevde at samfunnet ikke er menneskeskapt, men tvert om gudgitt; det undertrykker sin egen rolle i å skape og opprettholde et fellesskap som slett ikke er så evig som mennesket hevder at det er.

Et samfunn som er ‘autonomt’ eller fritt er et samfunn som anerkjenner at det er selvskapt, og dermed at det bare underlegger seg sine egne lover, symboler og væremåter. Et slikt samfunn er også et sekulært samfunn; det har ikke lenger behov for religionenes legitimering. Men Castoriadis’ sekulære visjon innbyr til flere vanskelige spørsmål.

Castoriadis sier at mennesket bare kan unnslippe religiøse forestillinger og teologiens arkaiske språk ved å innrømme at samfunnet ikke er mer enn et begrenset og menneskelig forsøk på å skape en meningsfull verden. Men føres vi ikke da rett tilbake til Camus’ paradoks og opplevelsen av å leve i spenningen mellom det ufravikelige kravet om å skape et meningsunivers og den ugjendrivelige sannheten om at alt er meningsløst? Er ikke dette det paradokset som Castoriadis mente det var umulig for oss å akseptere? Hvis samfunnet likevel er nødvendig for å unnslippe livets absurditet og usikkerhet, bør man ikke da forstå det som en utilfredsstillende gudssubstitutt, et mislykket forsøk på å redde mennesket fra det absurde?

Kan et sekulært samfunn realiseres uten å falle tilbake til den absurditeten Camus’ mener vi alle lever i? Hvis Camus har rett i at alt mennesket gjør og skaper er utilfredsstillende forsøk på å bøte på livets meningstap, betyr det at et menneskeskapt samfunn vil synes å være like utilfredsstillende. I så fall kan det menneskelige samfunnet bare fungere som et religiøst samfunn, altså som et samfunn der innbyggerne ikke tror at samfunnet er deres produkt alene. Hos både Camus og Castoriads karakteriseres det moderne prosjektet av ambivalens, og denne ambivalensen legges for dagen i politikken. Det politiske fellesskap skal være stedet der den menneskelige frigjøringen realiseres og der vi ser det moderne prosjektets fortreffelighet. Men hvis man følger Castoriadis’ analyse til sin ytterste konsekvens, vil et samfunn falle sammen i det øyeblikket dets innbyggere innser at samfunnet er skapt av dem selv.

Her viser de to franske filosofene viser oss det moderne prosjektets politisk-teologiske problem; nemlig at politikken stadig synes å være et teater der det gudløse livets tragedie dramatiseres. I første akt erstatter mennesket Gud med samfunnet; i den neste erklærer det samfunnet som en erstatning for Gud og innser sitt selvbedrag. I spenningen mellom disse to aktene finner vi den moderne politikkens absurde karakter.

En kommentar på “Politikk mellom det religiøse og det absurde

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *