En kirke der folk ikke er

Høyt oppe i fjellene i Tigray-regionen i nordlige Etiopia er en hule gravd inn i fjellveggen. Det sies at det tar 40 minutter å klatre opp, og sandalene må av allerede før turen starter. På veien er det mange muligheter for å falle ned. Der oppe jobber den koptiske presten Gebre Rufael Asresseha. Han bestiger fjellet hver dag for å tjene de som kommer innom ved å holde gudstjeneste. Alle er velkomne, men ingen kommer inn med sko på, og de som kommer opp må delta i gudstjenesten.

Skriftstedet om at kirken skal være som en by på et fjell, får en uvant betydning når man tenker på kirken i Tigray. Jesu utsagn tolkes sjelden som noe annet enn en formaning om at kirken skal være tilgjengelig og synlig for alle. Men denne kirken forvansker den vanlige tolkningen. Kirken i Tigray-regionen er en kirke der folk ikke er.

I disse dager skriver toneangivende personer i Den norske kirke om viktigheten av kirkens tilstedeværelse i det norske samfunnet. Kirken kjemper en kamp på mange fronter, og selv om man kan bli trøtt av å høre om det, strever den fortsatt med å akseptere livet etter statskirken. Det er ikke slik at det norske samfunnet sekulariseres på alle områder—religion har for eksempel en sikker plass i mediebildet—men det sekulariseres likevel på flere av de vis mange i Den norske kirke bryr seg om. Det blir færre dåp, færre bryllup og mindre deltakelse på gudstjenester.

I en kirke som villig legger sitt kirkeskip til kai under Arendalsuka for å være til stede der folket er (det må anmerkes at man kan bestride at det nettopp er der folket er), er det vanskelig å finne plass til tanken om at kirken skal være et annet sted. Synlighet og tilgjengelighet er Den norske kirkes bread and butter. Det er også dekning: skolegudstjenester og friluftsgudstjenester sikrer dekning i lokalsamfunnet, trosopplæring sikrer dekning i årskullene, representanter på Kvelden før kvelden sikrer dekning i tv-jula. Og reklamekampanjer sikrer at kirkens tjenester er synlige i byrommene.

Det finnes mange måter å forestille seg kirkens tilstedeværelse på. Tilstedeværelse kan måles langs flere akser (synlighet, tilgjengelighet, intensitet, åpenhet), og kan være et spørsmål om rom så vel som sted. I sin forklaring av kirkens tilstedeværelse, koblet Martin Luther sammen kirkens rom med kirkens tid (i det som kan sies å være en heldig overenskomst med middelalderens sakramentsteologi): Kirken er der evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes — på et gitt sted til en gitt tid. Kirkens rom er hverken altomfattende eller ekskluderende og avgrenset. Det oppstår med utgangspunkt i en tid og et sted: der og da, i gudstjenesten, finner vi kirken. Og der skapes et rom. Ja, kirken er usynlig, men også tids- og stedsfestet, og slik sett synlig.

Den norske kirke har ikke utelukkende latt seg prege av Luthers forståelse av kirkens tilstedeværelse. Vår kirke arvet en følelse for det romlige som har vedvart i ulik grad siden øvrighetskirkene, og den danske enevoldsstaten. Bundet sammen med Danmark-Norge, og så Norge, har kirkens utstrekning tidvis, og ofte ubevisst, sammenfalt med statens territoriale rom. Den moderne trospolitikken oppsto i det øyeblikket hver fyrste eller konge kunne bestemme religionen innenfor sitt territorie. I denne situasjonen blir det viktig, både for stat og kirke, at kirken fyller og dermed stadfester hele det territoriale rom.

Det er liten tvil om at denne territorialiseringen av protestantiske statskirker fortsatt preger Den norske kirke. En bør ikke overdrive kirkens intellektuelle og teologiske arv (fra Luther), da institusjonelle og politiske påvirkninger har formet kirkens teologi i nesten like stor grad. Den moderne nasjonalstatens territorie speiles i kirken. Materielt og geografisk med en kirke på hver haug; teologisk og ideologisk med en delvis identifikasjon mellom kirkens folk og det norske folk. Hva har dette gjort med kirkens forståelse av dens romlighet og dens tilstedeværelse?

Den franske filosofen Michel de Certeau skrev at forholdet mellom sted og rom er det samme som forholdet mellom ord og når ordet tales. Et sted er som et ord, som en bokstav eller som en grammatikk. Byer, bygninger og naturen består av steder, møtepunkter og værelser; men når stedene settes sammen, når de leves og forenes av menneskers reiser, hverdagsrutiner og turer, oppstår rommet. Med andre ord kommer rommet til syne først når konkrete steder leves og brukes. Hvis de Certaeus teori synes lite intuitiv, er det med vilje. Siden modernitetens ankomst har det nemlig vært omvendt.

Som barn av moderniteten tenker vi gjerne at steder er underordnet rommet. Vi tenker at rommet er som en beholder, som går forut for stedene i det. Steder er som punkter på et kart, der kartet definerer rommet. Teologen John Milbank kaller dette overgangen fra ‘det komplekse rom’ til ‘det enkle rom’, nemlig fra et rom som oppstår med utgangspunkt i konkrete steder, til et altomfattende og abstrakt definert rom som alltid er der, uavhengig av tid og sted.

I dette enkle rommet har kirken forsøkt å strekke seg ut for slik å falle sammen med rommet som helhet, og blitt allestedsnærværende. Riktignok opprettholder ikke kirken lenger dette nærværet ved å være alle steder i Norge hele tiden, men i stadig større grad ved, som andre aktører, å være til stede der det skjer; ved å være mobil, fleksibel og tilgjengelig der det behøves. På denne måten kan den bekrefte dens allestedsnærvær i en tid med stadig færre ressurser.

Men kirken bør ikke være allestedsnærværende, og selv Guds nærvær må ikke forstås i romlige termer. En slik gudsforståelse er fremmed for den kristne troen. Gud er ikke en beholder; Gud kommer som en tyv om natten, eller skjuler seg i lyden av skjør stillhet. Av den grunn skal heller ikke kirken, for sin del, være en tom beholder for menneskelivet (det er altså kanskje på tide å gi opp på tanken om at kirken skal tegne ‘en himmel over livet’).

Nylig fant konsulentene i pr-byrået Geelmuyden Kiese ut at Den norske kirke hadde et pr-problem fordi den ikke tror på sitt budskap. Konsulentene har muligens rett i den analysen, selv om de ikke har rett i at de selv er løsningen. I romlige termer kan vi si at kirkens problem ikke er at den er utilgjengelig eller usynlig, men at den ikke kan tilby noe annet enn det som allerede finnes og gjenoppfinnes i det norske samfunn og i stadig nye digitale og ikke-digitale kanaler: tilgjengelighet og fleksibilitet i tomme og abstrakte rom.

Det er gode grunner til å stille seg kritisk til at kirkens problem i dag er dens tilgjengelighet i et rom som stadig utvides i flere dimensjoner. At det finnes noen rom som kirken ikke fyller, er i utgangspunktet ikke en fare for kirken. At den ikke er alle steder der folk er til enhver tid, er i prinsippet heller ikke en utfordring.

Først må vi begynne med kirken som en hendelse, altså som tid og sted. Derfra oppstår kirkens rom, som ikke er det samme alle andre rom. I motsetning til modernitetens tomme rom, er dette rommet allerede konkret fordi det fylt av menneskekropper, stemmer, handlinger, liturgi, brød og vin. Det er i forkynnelsen, sakramentene og liturgien, og alle de mange menighetens handlinger som følger av dem, at kirkens rom oppstår.

Vi bør tenke nytt om kirkens tilstedeværelse. For eksempel ved å lære fra kirken i Tigray-regionen, en kirke der folk ikke er. Der defineres ikke kirkens tilstedeværelse som tilgjengelighet, synlighet eller ustrekning, men med utgangspunkt i et sted: akkurat der og da, finner kirken sted. Om det tilfeldigvis er sted der folk flest ikke er, svekkes ikke kirkens tilstedeværelse av den grunn. For Gud har all verdens tid til å vente på de som finner veien til kirken.

Kommentér