Allehelgen

Placeholder – Something used or included temporarily or as a substitute for something that is missing or must remain generic; that which holdsdenotes or reserves a place for something to come later.

Lenge hadde jeg gledet meg til å se bildet den i sykeværelse av Munch. Men da jeg kom til museet hang ikke bildet på plassen sin. I stedet hang det et ark der det stod at bildet var utlånt til en annen utstilling. Så da stod jeg der ved den tomme plassen der bildet skulle hengt og så på plassholderen mens jeg prøvde å fremkalle fra hukommelsen det jeg kunne huske av maleriet.

Allehelgensdag er en slik plassholder i kirkeåret. Det er en dag som markerer de som ikke lenger er her. Den reserverer en plass , et tomrom for det som mangler slik at plassen ikke blir overfylt av andre ting. For selv om naturen hvert år tar oss gjennom syklusen av høst med forråtnelse og død har vi veldig liten plass i vårt samfunn til sorg som uttrykkes over tid. Vi er gode på dagene og ukene etter døden inntreffer. Som pårørende sender vi blomster, kondolerer og minnes den døde i begravelsen, og som sørgende gir man seg selv rom til et kaos av følelser den første tiden. Etter hvert som tiden går vokser distansen til tapet. For pårørende tar livet opp den plassen som er ledig. Synlige plassholdere som sørgebind blir sjedent brukt for å markere den omveltningen dødsfall i nær omgangskrets har for identiteten og hverdagen til de som gjennomlever det.

Vi som har opplevd dødsfall før alderdom i nær familie vet at tiden ikke leger alle sår. Tiden tåkelegger minnene og skaper dermed et tap nummer to. Tiden kan forsterke det som er tapt; for hvert år så er det enda flere opplevelser og livshendelser som skulle vært delt og samtaler som ikke ble hatt. Sorgen kan vokse og avta samtidig. Døden tar ikke bare livet fra den som dør. Gjennom sorgen infiltrerer døden alle de som er knyttet til den avdøde. Den vever seg inn i livshistorien, identiteten og selvforståelsen. Den farger vår relasjon til andre og vårt perspektiv på virkeligheten. Sorgen kan til og med endre kroppen vår. Det blir en integrert del av oss.

Derfor trenger vi plasser og tidspunkt der døden og sorgen blir gitt plass i vår kollektive bevissthet, slik at de individuelle konsekvensene av sorg ikke blir misforstått eller sykeliggjort. Som plassholder for de som er døde peker også Allehelgensdag fremover mot noe som kommer. Det finnes et løfte om at Gud skal tørke tårene, at døden skal ikke finnes mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte, for alt skal bli nytt, og så videre.

Dessverre misbrukes ofte dette håpet. Det blir sagt til de som er nærmest berørt av døden at alt skal bli nytt, at døden ikke skal finnes mer. Det får de som overbringer kondolasjonen til å føle seg bedre. For de som står midt i tapet er det ikke alltid så enkelt å forholde seg til det.  De vil ikke ha noe nytt. Ingenting nytt kan erstatte det tapte. Ideelt sett vil de kanskje ha det gamle tilbake. Sluppet å miste det. Samtidig har døden, sorgen og smerten blitt en stor del av ens identitet. Det har formet den man ble. Hvis denne sorgen ikke lenger skal eksistere betyr det at en stor del av den man er må amputeres bort og forkastes. Har man levd med konsekvensene av død og sorg over mange år, vil det å gjøre det ugjort rakne opp det som gjør en til seg selv.

En trøst kan ligge i å se forskjellen mellom transformasjon og transfigurasjon. Transformasjon er når formen (i aristotelisk forstand) av noe endres til noe essensielt annet. Selv om det kan være en kronologisk sammenheng mellom de to substansene er det ikke dermed kontinuitet. Formen er endret og dermed er substansens identitet endret. Å forstå himmelen som transformasjon, der alt blir nytt, vil ikke kunne anerkjenne eller verdsette hvor identitetsformende opplevelser av smerte, vold, død og sorg er.

Det er annerledes med transfigurasjon, det som skjedde da Jesus gikk opp på fjellet og ble «forvandlet» foran øynene på noen av disipplene. Transfigurasjon bærer i seg et annet slags håp. Her skjer det ikke en total forandring av formen, men en refigurasjon. Det som allerede er der blir bevart, men settes sammen på en ny måte slik at det fremstår annerledes. Det er en annen konstellasjon, men formen er essensielt det samme. Her blir identiteten, med det den måtte bære med seg av smerte og sorg, både bevart og verdsatt som det den har blitt.

Uavhengig av hva man tenker og tror om en himmel er dette en viktig distinksjon å ta med seg i møte med mennesker i sorg. I tanken om transformasjon ligger det en forståelse av at alt det (v)onde skal viskes ut som om det aldri har vært der. Men i tanken om transfigurasjon ligger det en varsom anerkjennelse og verdsetting av den (v)onde opplevelsen med alt det innebar av identitetsendring. Tanken om transfigurasjon holder av en plass til smerten og døden som noe vedvarende og erkjenner hvor dypt gripende de faktisk er. Den er en plassholder for det tapte også inn i evigheten.

E. Munch, Døden i sykeværelse (1893)

 

 

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Kommentér

Da var det jul igjen

Det skjedde i de dager da facebook feeden (igjen) var full av poetiske og formanende aktualiseringer av juleevangeliet, rundt tiden avisene var fulle av ikke-gråtende barn fra Aleppo og oppskrifter til julekonfekt at Vinter lurte Julius ut i mørket og la ham i en hule. I mørket blinket det i rødt, gult, grønt og blått fra husgavlene i åsen. Klisjeene dalte ned i skjul og ”hygge” la seg som fluffy teppe over hjemmekaoset. Bunken med bildene av smilende, rene og striglede mennesker som lyste av vellykket fasade breide seg utover kjøkkenbenken. I de dagene skjedde det at jeg skrek inni puta.

Hvert år kommer julen og minner oss om inkarnasjonens mysterium – Gud blir menneske – han kom inn i vår kropp, inni vår fattigdom og lidelse. Hvert år blir han født på ny som et lite barn i en stall. Gang etter gang proklameres Han som Immanuel – Gud med oss. Vi repeterer det til det blir et hult ekko. Den ultimate klisjeen. Det folk som vandrer i mørket, får ikke se et stort lys; for det er skjult bak mengdene av gaver, ribbe, pinnekjøtt og julekaker. Over dem som bor i skyggelandet, regner klorgassen ned. Hvor ble det av barnet som ble født?

For å være ærlig har jeg ikke lyst til å feire jul i år. Jeg vil helst liste meg stille forbi den. Det blir for stor avstand mellom adventskos, julehygge og den brutale realiteten så mange av mine medmennesker lever i. Det spennet drar meg til det ytterste av meg selv. Jeg reager med avsky på fasaden av lys, feiringen av familie og tilhørighet sedimentert med utveksling av gaver. Sinnet, frustrasjonen og fortvilelsen over verdens nød og urettferdighet og min manglende evne til å endre systemet blir til en kynisme skarp nok til å drepe en drage. En kvesset kile av kynisme som kløyver relasjonene til de rundt meg og hvert øyeblikk slik at gleden renner ut. Så sitter jeg usårbar tilbake.

Men julen kommer uansett. Klokka 16:00 den 24. desember kimmer klokkene inn til julefest.

Jeg vet at min utfordring i år ikke blir å undres over at Gud lot seg føde som et sårbart menneskebarn, men om jeg kan komme til den møteplassen i sårbarhet. For min kynisme mot all julefeiring er et skjold mot både gleden og kosen og sorgen og fortvilelsen denne adventstiden har inneholdt. For sorgen og gleden er paradoksalt uløselig sammenvevd, og sårbarhet er broen i mellom de to. I gleden er fryden over det som er, men ikke trengte å være slik. Derfor springer den ut ifra savn og sorg. I sorgen er savnet over det som skulle ha vært din fryd. Derfor vil gleden alltid være i dens rot.

Så denne julen vil jeg stamme meg gjennom liturgien, fortellingen og feiringen med tårer. Jeg gråte for alt som ikke er slik det burde være og for det som skulle ha vært. Jeg vil gråte for de som faller utenfor, for de som fryser, sulter og er alene. Jeg vil gråte for de som ikke har noen tårer igjen. Med den erkjennelsen av lidelsen vi ser rundt oss vil jeg feire jul -ikke som klisje eller fasade men som protest og som opprør mot likegyldighet, tilfredshet, fråtsing, utestengelse, egoisme og vold. I den sårbarheten håper jeg å finne gleden i alt det jeg er så privilegert å ha i julen. Som Brian Andreas skrev: ”Hvem som helst kan drepe en drage…men prøv å våkne opp hver morgen å elske verden enda en gang. Det krever en virkelig helt.”

 

nvpuhmdwmja-viktoria-hall-waldhauser

 

Kommentér

Jeg gir meg ende over

Min bestemor sa stadig: ”Jeg gir meg ende over”. Hun sa det når hun ble overrasket over noe som var for godt til å være sant. Da hun var oppgitt over malingen som var blitt gnidd utover kjøkkenbordet og stolene av ivrige barnebarn. Når hun reagerte i vantro på nyhetssendinger som rystet hennes oppfatning av hvordan verden burde være. Hun gav seg stadig ende over

For henne var det ikke en gammeldags frase. Det var hennes måte å takle både det gode og det tunge hverdagen hadde å by på. Dette ene uttrykket rommet overraskelse, glede og begeistring så vel som sinne, vantro, og sorg. Det var ordene som kom hver gang hun registrerte at hun ikke hadde herredømme over livet og dets overraskelser, at vi er overgitt og prisgitt små og store hendelser som er utenfor vår kontroll. Men uttrykket førte ikke til en resignasjon over tingenes tilstand. Når hun ”gav seg ende over” ble hun ikke satt ut av spill. Det satte henne i bevegelse. Hun responderte på det som hadde skjedd. Hun var ikke bare overgitt til situasjonen; situasjonen var også overgitt henne, og hun kunne gjøre sitt for å forme den videre.

Tradisjon. Begrepet har flere fasetter. Som oftest tenker vi på det som et allment delt nettverk av teorier og praksiser. Eller kanskje en kultur som blir delt fra en generasjon til en annen. Ordet ”tradisjon” kommer av det latinske ordet ”traditio”. Det betyr å gi opp, gi videre, å hengi seg, eller å overgi. Traditio er igjen utledet fra ordet tradere, et ord som sammen med tid og dato ble skrevet nederst på alle brev for å fortelle når det ble overgitt til budbringeren. Fra denne roten springer så ulike konsepter som overgivelse (til noe større enn seg selv), forræderi (som på engelsk, treason) og oversettelse (som på engelsk, translation). Overgivelse, forræderi, oversettelse,

Filosofen Hans Georg Gadamer brukte ordet tradisjon om den forunderlige kontinuiteten som binder historiske epoker sammen til tross for juvene av forskjeller som skiller dem fra hverandre. Selv om de som skrev, de som koanoniserte, og alle de som senere har fortolket bibeltekster lever innenfor vidt forskjellige horisonter og forestillingsverdener, for eksempel, så bærer teksten med seg en tett vev av alle de tidligere horisontene gjennom historien – og nettopp dette gjør den forståelig og  gjenfortolkbar innenfor vår egen begrensede periode og horisont. Tradisjonen er her selve broen mellom generasjoner som ikke lenger deler de samme premissene.

Tenk for eksempel på tradisjonen som er overgitt oss gjennom Kirken. Hennes strukturer, rytmer, liturgier og praksiser inneholder mer visdom enn noen enkeltperson i noen av tidsaldrene den rommer. Vi må alltid til en viss grad underkaste oss dens autoritet. VI må overgi oss, med alle våre begrensninger, til tekstens (og tradisjonens) suverene krav, som Gadamer sa det. Vi har blitt overgitt til den, og formes inn i måter å gjøre ting på og måter å tenke på som gir hverdagen vår et fleksibelt men stødig rammeverk for fri utfoldelse. Vi slipper å finne opp hjulet på nytt.

Den engelske forfatteren og katolske konvertitten G.K. Chesterton kalte tradisjonen «de dødes demokrati», og sa at akkurat som ingen burde miste stemmeretten på grunn av hvor og når de ble født, så burde ingen miste den på grunn av hvor eller når de døde. Tradisjonen som er overgitt oss gjennom Kirken er noe som binder oss sammen med den delen av Kristi legeme som har gått foran. Tradisjon er ikke et anker som tynger og begrenser oss, det er noe vi kan ”gi oss ende over til.” Det et fellesskap som strekker seg gjennom generasjonene som bærer oss.

Men traditio betyr også å overgi i betydningen forræderi. Judas overgir Jesus til soldatene og prestene. Pilatus overgir Jesus til folkemengden for å bli korsfestet. Det er noe vi legger av oss fordi det ikke lenger passer. Vi gir det opp. Beveger oss videre. Gjør opprør mot det og vender det ryggen. Kirkens rot er en jødisk tekstsamling full av profetiske protestsangere som ber bønner av typen «dette er ikke likt Deg, Gud!» Profetenes oppgave var å knuse alle de statiske bildene av Gud. Forræderi mot det etablerte er billedknuserens trosskap.

Kirken som tradisjon bærer i seg dette paradokset – vi er overgitt til Henne og Hun bærer oss, samtidig er Hun noe som er overgitt til oss – og noe vi forråder. For i det som er overgitt oss må det finnes en levende Gud. Gjennom stadige oversettelser river vi ned og bygger opp. I hver gjentagelse av det som har vært, i hver liturgisk handling blir denne bevegelsen eksemplifisert. Vi utøver handlingen slik vi ble lært den. Praksisen lever videre i oss og stadfester vår identitet. Men vår repetisjon vil aldri være identisk med den opprinnelige handlingen (for eksempel nattverdsmåltidet), men en gjentagelse av den i vår samtid, i våre kropper, med våre stemmer.

I denne oversettelsen mellom kropper og tider vil det oppstå nyanseforskjeller som gir en utvidelse og transfigurasjon av praksisen. Vi tilhører alle mange ulike verdener. Hver gang disse møtes må vi oversette mellom dem. Jeg er alltid meg selv, men samtidig er jeg aldri mer enn disse oversettelsene, disse midt-imellom-prosessene mellom ulike perspektiver, kontekster og identiteter. Vi vil aldri kunne være fullstendig tro mot den opprinnelige handlingen, eller mot en statisk identitet. Nettopp dette gjør Kirken levende.

Kirken ble grunnlagt på oversettelse av ett budskap til 15-20 ulike språk, og som I alle oversettelser fantes det små nyanseforskjeller mellom resultatene. Kirken er oversettelse. Det er dens DNA, dens grunnlag om den noensinne hadde et. Tradisjonen – oversettelsen – går hele veien ned. Dette gir rom for både bevaring og kreativitet. Det gir rom for å gjenfortelle og å omfortelle. Det anerkjenner mangfoldet og variasjonen som oppstår ved gjentagelse og oversettelse som en del av Kirkens vesen uten at Hun dermed mister sin form eller sin stødighet.

Som kvinne, kone, småbarnsmor, kreatør, filosof og fulltidsarbeidende førsteamanuensis har jeg daglig øyeblikk der jeg innser at jeg ikke har herredømme over livet og dets overraskelser. Jeg er overgitt og prisgitt små og store hendelser som er utenfor min kontroll. Jeg kjenner behov for å gjenopplive min bestemors frase ”jeg gir meg ende over”. Ikke som en resignasjon, men som en bønn som både bærer meg og som setter meg i bevegelse mot noe nytt.

 

Teksten ble først publisert i Strek.

 

https://images.unsplash.com/photo-1454875392665-2ac2c85e8d3e?ixlib=rb-0.3.5&q=80&fm=jpg&crop=entropy&s=88b777e53af424c7531194e3f1fc5f30

Kommentér

Blåtirsdag

Så kom mandag. Man er fortsatt litt høy etter gårsdagens oppstandelse og liv og røre.

Etterfulgt av tirsdagen. Hmm…. Så du Ham? ….Nei…jeg bare hørte noen andre sa de hadde sett ham…Kan det være sant at han lever?

Av en eller annen grunn er Langfredags skuffelse og tap av håp mye råere og sårere enn de andres vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Etter oppstandelse følger kaos og usikkerhet.

Her liker jeg at påsketiden fortsetter. Kirkeåret gir oss tid til å fordøye det som har skjedd, og tekstene som følger hjelper oss med det. Hva gjør vi etter oppstandelsen? Spesielt når den tar tid i utfoldelsen av våre egne liv?

Thomas er ikke den eneste blant Jesu etterfølgere som tviler, eller er usikker på hva han skal gjøre etter denne omveltningen. Noen går hjem til Emmaus, de forlater Jerusalem – stedet der håpet og troen ble født. Peter og andre går tilbake til fiskebåtene sine og fortsetter livet slik det var før de traff Jesus.

Etter skuffelser og brutte håp er det lov og nødvendig å sørge. Det er menneskelig. Vi trekker oss tilbake. De modige av oss prøver gjenoppliving. Desperat førsøker vi å blåse liv i noe som har vært. Vi slutter å vente. Bygger minnesmerker over det vi måtte gi slipp på. Vi sitter fast. Det er forståelig. Det er greit.

Jesu oppstandelse var momentant, men så ofte er oppstandelsen i våre liv ikke det.

Det tar tid for brutte håp og knuste drømmer å leges og fornyes.

Vi trenger ikke late som noe annet. Vi trenger ikke fornekte det.

Hendelsene som følger påskemorgen gir rom for den delen av livet. Håpet ligger i at beretningene ikke ender i en generell oppstandelsesglede. De går videre med forvirring, tvil og vantro over det som skjedde i påskeuka.

I skuffelsen, ensomheten, mørket og sviket vi gjenopplever hver påske, dør Gud. Kanskje det er den største gaven påsken og opplevelsen av sjelens mørke natt kan gi oss.

Den kristne mystikeren fra 1300-tallet Meister Eckhart er kjent for bønnen ”Gud, fri meg fra Gud”. Vi må kvitte oss med våre ideer og tanker om Gud før vi kan nærme oss det overskuddet og størrelsen den ytterste virkeligheten Gud egentlig er. Så ofte er det en begrenset Gud vi forholder oss til, og når livet ikke fungerer knytter vi neven og roper ”hvorfor?”

Men kanskje spørsmålet ikke er ”hvorfor?”, men heller ”hvem er du nå?” Det er spørsmålet som ligger under fortellingene som følger etter oppstandelsen. Som et frampek mot Kristi Himmelfart slutter alle disse små beretningene med at Jesus forsvinner. Han stoler på at de går videre og gjør noe spennende med det neste kapittelet i livene sine. Maria løper og forteller det hun har sett, Emmaus-vandrerne går tilbake til Jerusalem, Thomas tror, Peter sier ja til å være klippen. På hver sine måter har de åpnet sine hender og liv og tatt imot noe nytt. De kom til det punktet hvor de kan si ”for alt som har vært – takk! Og for alt som kommer – JA!”

For de av oss som ikke er helt der enda: la oss finne trøst i tiden etter påskemorgen og de små oppstandelsesfortellingene. Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men en gang vil vi kjenne oppstandelsen spire i oss og skape rom så nye drømmer kan vokse. Inntil da, vit at det er plass for mørket, vi trenger ikke skynde oss forbi det eller gjennom det.

Gud har kommet og vil komme til oss.

https://images.unsplash.com/photo-1457925471563-0721891209b3?ixlib=rb-0.3.5&q=80&fm=jpg&crop=entropy&s=c119eb37e06ee509fa01667e388e201f

Kommentér

Hyttepåske, bypåske, kirkepåske

Én ting jeg lærte å sette pris på de årene da jeg bodde i England var å gjenta påskeuken i vanlig klokketid. Ikke noe utfart til ferie – for folk flest bare vanlige hverdager. Kirken og gudstjenestene ga uka en klangbunn som fikk hendelsene til å gi gjenklang langt utover de syv dagene vi forbinder med påske.

Først askeonsdag og fastetid, der man tegnes med korsets tegn i aske fra fjorårets palmekors. Alt dekkes til. Halleluja’ene uteblir fra liturgien. De første frampek mot omveltningene som kommer. Man forbereder seg til hendelsene som skal skje, slik at ikke påskeuka farer forbi uten at man hadde tid til å trekke pusten.

Palmesøndag. Vi går i prosesjoner rundt i bydelene og vifter med nye palmekors som vitne om Jesu inntog i våre liv og de stedene der vi beveger oss. Vi som kjenner fortellingen vet at dette ikke er slutten eller høydepunktet. For de som måtte være nye inkluderer messen en dramatisk tekstlesning av pasjonsfortellingen i stedet for preken denne søndagen. Hele fortellingen leses fra et av evangeliene. Hver stemme fremheves med sin egen tekstleser, og forsamlingen leser folkemengdens rop. Hosianna! Korsfest!

Så kommer Skjærtorsdag med nattverdsgudstjeneste litt utenom det vanlige: Jesus – i prestenes skikkelse – kommer ned fra alteret, bøyer seg ned og vasker våre føtter. Bokstavelig talt – de har med vaskefat og håndkle, og alle som vil kan få vasket føttene. Som mange andre måltider avsluttes dette med en spasertur i hagen – prosesjonen leder oss ned midtgangen og ut til sidekapellet for å våke og be.

Her begynner idyllen å briste, vi klarer ikke våke slik vi blir bedt om. Det som skulle vært en fin og rolig avslutning på en god dag blir revet i stykker. Det som er igjen av nattverdsmåltidet dekkes til. Jesus blir tatt bort. Vi vet ikke hvor de tar ham. Koret begynner å synge klagesalmen 22 – ”hvorfor har Du forlatt meg” – prestene kommer tilbake i sorte kapper og fjerner all pynt fra alter og kirkerom. Uten noe ord om forløsning eller hva som kommer sendes vi hjem før midnatt. Den tunge kirkedøren låses. Ingen av disiplene kan skryte på seg å ha blitt ved hans side. Drømmer og håp brister.

Langfredag. Gudstjeneste klokken to på ettermiddagen. Prestene ligger på ansiktet foran alteret i stillhet. Hva skjedde? Hvorfor? Hvor er du Gud?

Vi går inn i en halvtimes lang forbønnsstund. Ingenting utelates eller glattes over med fine ord om håp. Hvor er du Gud? Alt i denne verden som gir grobunn for slike spørsmål, alle hendelser og situasjoner det ser ut som Gud har glemt blir båret frem i forbønn for en Gud vi ikke lenger vet hvordan er. Vi legger det ned foran korset til han som bærer alt det som ikke er som det skal være. Han som selv har blitt skuffelsen, sviktet og smerten.

Korset bæres inn. Vi ser en Gud som er vår lidelse, som er vår smerte, som er like forlatt og hjelpeløs som oss. Nattverden består av brød alene. Blodet og forløsningen gis ikke.

I Guds dødsøyeblikk, klokken tre, er gudstjenesten over. Alt er tapt. Ingen velsignelse gis fra alteret. Gud er død. Gå hjem.

Den stille Lørdagen. Mørket og sorgen feies ikke under teppet eller settes i parantes ved at vi skynder oss frem til oppstandelsens hallelujaer. Vi blir værende der hvor tiden står stille. Alle følelser er tillatt og blir gitt rom.

Så skjer det mens det fortsatt er mørkt at vi, slik som noen få av kvinnene samler utrer og salver for å pleie og salve vårt døde håp og fortvilelse, får klamre oss til de restene vi har, om vi kanskje skulle kunne gi det hele en verdig avslutning. Ved daggry kommer vi til stedet der liv og håp ligger gravlagt. Det er kaldt og tomt.

Tomt. Ikke en gang et sted å sørge over knuste drømmer har blitt gitt oss.

Så hører vi en stemme ”Kvinne, hvorfor gråter du?” gjør han narr av oss? Fortvilet svarer vi ”Hvor har du tatt ham? Si det til meg så jeg kan gå til han.” Så hører vi navnet vårt og vi snur oss mot stemmen og ser inni Hans ansikt og soloppgangen.

Første Påskedag. Oppstandelse! Liv og røre! Igjen er alt snudd på hodet. Alt av lys, blomster og skjønnhet har blitt båret frem, det tomme, kalde kirkerommet yrer nå av hender som pynter og fyller hver krok med lys og liv. Vi kommer sammen, og for første gang på flere uker er halleluja-ropet tilbake. Presten roper ”Han er oppstanden”, og vi roper tilbake ”ja, han er sannelig oppstanden!”

Gudstjenesten kulminerer i nattverdfeiringen som vi for første gang – igjen – forstår noe av hva innebærer, og gudstjenesten avsluttes med at hele menigheten samles tett sammen oppe ved alteret og synger Halleluja-koret fra Händels Messias (noter med stemmeføring finnes i dagens program, still deg med noen som er gode til å bladlese!). Lyden av champangekorker som sprettes blander seg med allsangen og kirkeklokkenes klang utover bydelen.

https://images.unsplash.com/photo-1439663036300-8222ab73fe76?ixlib=rb-0.3.5&q=80&fm=jpg&crop=entropy&s=7761139c37bd7b17a6dad26b30174d92

Kommentér

Kristus og kroppsvæsker

Det snør på pianoet til Bugge Wesseltoft, tonene maskerer maset til rastløse unger. Ribben ligger og godgjør seg i kjøleskapet oppå posen med poteter som har begynt å spire. Duften av kongerøkelse og julebakst skjuler eimen av surmelk fra skittentøyskurven. Juletreet lyser varmt og innbydende fra kroken der hybelkaninene bor. Fra min plass ved middelklassehelvetes julebord tørker jeg en tåre når jeg leser poetiske omskrivninger av juleevangeliet inn i dagens flykningsituasjon på FB. Ja, tenk så fryktelig skittent og guffent det var da Jesus ble født. #takknemlighet #jesusisthereasonfortheseason. Julen ferdig pakket inn i glanspapir. For et tiendedels sekund så vil kanskje alt faktisk være som et instabilde.

Virkelighetens dissonans blir aldri så tydelig som i julehøytiden. Avstanden mellom idealet og realiteten, mellom overflod og mangel, mellom tilhørighet og ensomhet, mellom trygghet og uvisshet murrer i magen. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal løse den dissonansen som preger spennet mellom hverdagssøl og høytidsglans, eller mellom min privilegerte plass i samfunnet konkretisert i haugen av gaver som tyter ut under treet og hun som sover ute i natt uten å vite hvor morgendagens måltid skal komme fra.

Min ryggmargsreaksjon er å bli «pissed off» og avlyse jula. Jeg er grinchen som stjeler jula. Derfor henter jeg frem dette bildet hvert år i slutten av desember: «Piss Christ». Kristus nedsenket i urin og blood. Det er blitt mitt julebilde. Inkarnasjonens skandale. Ting er ikke først perfekt. Jesus ble ikke uren eller vanhelliget ved å bli ett med vårt hverdagssøl. Tvert om, vi i vårt hverdagsliv blir helligjort når Gud tvers igjennom blir kropp og tar bolig iblandt oss.

Vi er blitt vant til sammenstillingen av Kristus, kjøtt og blod. Ved hvert nattverdsmåltid hører vi ordene «dette er Kristi legeme» og «Kristi blod, utgytt for deg». Men sammenstillingen av Kristus og urin er potensielt sjokkerende. Å pisse på noen er kanskje den mest degraderende handlingen vi kan gjøre. Nettopp derfor har mange har tatt ansøtt av dette kunstverket. I 1989 skaptet det debatt i USAs senat fordi kunstneren hadde mottatt statsstøtte. Verket ble omtalt som blasfemisk. Siden har verket blitt protestert mot og vandalisert av ulike kristne grupper som mener at verket vekker anstøt, senest i Frankrike i 2011 og New York i 2012.

Debatten rundt dette verket har vært om hva slags kunst som skal få støtte, spenningen mellom ytringsfrihet og blasfemi. Det har overdøvet en analyse av verket i seg selv. For en lett tilgjengelig analyse, se Richard Beck eller Beth Williamson. Begge beskriver hvordan verket gjenoppretter sjokket av Kristus korsfestet. Å se Kristus gjennom et filter av menneskelige kroppsvæsker minner oss om at Kristus er fullt menneske og fullt Gud. Et ekte menneske med alt det som kjennetegner en menneskekropp. Gjentatte ganger igjennom historien har kunstere førsøkt å gjengi korsfestelsen på nye måter for å understreke Kristi menneskelighet og lidelse. Verket «Piss Christ» er blitt tolket som blasfemisk fordi det er blitt forstått slik at piss gjør Kristus uren og vanhelliger ham. Men nettopp denne tanken er blasfemisk, fordi den gjør det vanhellige til noe sterkere enn Kristus. Det er motsatt. I inkarnasjonen bekrefter Gud igjen at materie og kropp – til og med avføring – er innenfor. Som Richard Beck avslutter sin refleksjon:

This is the scandal of the Incarnation. This is the scandal of Christmas. That God descended into the piss, shit and darkness of your life. And the piss, shit and darkness did not overcome it.

 

pisschrist_extendo_by_erevis
Piss Christ av Andreas Serrano, 1987

 

 

Kommentarer (2)

Ord blir Kropp

I begynnelsen var ordene, alle ordene, ord etter ord i lange rekker.

Store svulstige lovprisningsord. Dårlig skjulte ønskelisteord. Befalende «i-Jesu-navn»- ord. Truende «enten-eller»-ord. Proklamerende allmektighets-ord. Korte ”la-din-vilje-skje-«ord. Lyttende ”tal-for-din-tjener-hører”-ord. Skjelvende ”hvorfor-tillot-du-dette”-ord. Frustrerte ”hvor-i-helvete-er-du?”-ord. Hviskende ”Du-har-forlatt-meg”-ord.

Den indre dialogen blir monolog. Deretter stille. Den mørke stillheten etter at ordene visner, der relasjoner smuldrer opp og blir til et juv som ikke kan krysses lenger. Men Ordet ble ikke til tanker og rasjonelle proposisjoner. Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.

Ordet ble kropp. En liten, sårbar, ordløs kropp – et spedbarn. Fra krybben lyder det svake smattelyder, små grynt og gråt om ikke de spake initiativene til samspill svares. Da Gud kom til oss, stod ikke ordene i sentrum. Ord er ikke det bærende i relasjonen. Gud måtte lære seg relasjon og språk fra vårt perspektiv. Relasjonen til et spebarn starter før ordene formes. Et ordløst samspill som må etableres midt i voksenhverdagens endeløse matlagings-, rengjørings- og opprydningsarbeid.

I kommunikasjonspsykologien prater man om førverbale og nonverbale samspill som protodialog og grunnlaget for samspill og delaktighet i en relasjon. Verbal dialog finnes ikke ennå, bare kropper og skiftende mellomrom. Det starter med veksling av blikk, smil og oppmerksomt nærvær. Det er mange små ordløse interaksjoner. Relasjonen oppstår ved samstemmighet i kroppslig og følelsesmessig nærhet og positur. Relasjonen utfolder seg ikke først og fremst gjennom verbal dialog, men gjennom kropp(er) og mellomrommet som dannes. Grunnlaget for alt senere verbalt og sosialt samspill, verbalt og ikke-verbalt, legges i denne kroppsspråklige samstemtheten.

Ordet ble kropp, et ordløs spebarn som tok bolig iblant oss.

Key Heyman

 

 

 

Kommentér

Når døden banker på

Oktober er dødens måned.

Livet trekker seg stille tilbake i naturen. Bladene gulner, slipper taket og daler ned til bakken og tørker inn. Blomstene segner om. Alt blir til jord igjen. Bar jord og bare grener.

I forberedelsene til Halloween fylles butikkene med hodeskaller, avkuttede lemmer og blodige masker.

I kirkeåret så settes det også til side en tid for å minnes de døde. Det starter med allehelgensaften 31. oktober. Det er natten de døde blir levende og tar til gatene. Hvis du er heldig så banker døden i en eller annen form på hos deg på allehelgensaften. Ja, heldig.

I dag er det sjelden at fødsel eller død skjer hjemme. Likskue eller åpen kiste har ikke samme plass i en begravelse som tidligere. Døden har flyttet ut av hjemmene og inn på sykehuset og hospitset. Som rektangler gir ikke formene til kistene lenger inntrykk av kroppene de bærer på.

Døden har blitt steril.

Derfor vet vi ikke lenger hvordan vi skal forholde oss til den. Takk og lov for emojis som gjør at vi nå kan slippe ord i møte med andres sorg, og sende dem et hjerte eller en sympati-like i stedet.

Også i populærkulturen er døden blitt desinfisert. Zombier kravler seg ikke lenger opp fra graven slik som i Michaels Jacksons utgave av Thriller. Nå er de blitt slik på grunn av en virusinfeksjon. Vampyrer er ikke lenger under en forbannelse som gjør dem evig levende døde. Det er en genetisk mutasjon som gjør dem til det de er. Til og med zombier og vampyrer trenger ikke døden lenger. Med vår kunnskap og teknologi har vi laget oss en buffer mot døden. Det er så klart flott at den medisinske utviklingen gjør at dødeligheten har gått ned. Men det er ikke den bufferen som gjør at vi som kristne kan si med Paulus: ”Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (i 1. Kor. 15:55.)

Som en buffer mot det groteske og døden og det antatt okkulte ved halloween, så har flere kristne forsamlinger laget alternative feiringer og hatt kampanjer for gjenoppliving av julebukktradisjonen.  Problemet er bare at kristne alternativer til halloween kan risikere å bli enda mer innholdsløse og kommersielle enn den amerikaniserte varianten de reagerer imot. Hvis vi i stedet for å være reaksjonære mot det som oppleves som skummelt og truende kan gjenopplive de kristne tradisjonene rundt allehelgensaften og -dag, så kan vi oppdage at det er berikende å ha en dag i året der døden banker på døra. Denne feiringen markeres som et hvitt pusterom i den ellers grønne tiden i kirkeåret. En pause før mørket tar helt over. Denne tiden kan hjelpe oss å reflektere over og artikulere en teologi og praksis der døden og mørket ikke blir presset ut. Der vi kan forsones med døden, og gjenkjenne det gode og vakre i det groteske og utstøtte.

Allehelgensaften kan fungere som et felles memento mori,  i et samfunn og i en tid der vi ellers gjør alt for å holde døden på en armlengdes avstand. De blodige maskene, hodeskallene, avrevne lemmene, minner oss om vår egen dødelighet.  Det minner oss om kroppens skjørhet. For én kveld kan vi ikle oss døden og møte den redselen for døden som preger oss som fellesskap. Å minnes vår dødelighet har en lang tradisjon innen åndelig praksis. Det hjelper oss å holde livets prioriteringer i balanse, verne om livet, være ydmyk, ta sjanser. Nå som du vet du skal død, vil du leve annerledes? Alle skal død, alle kropper blir til jord. På hvilket grunnlag har du mer rett til livet enn de som tar den farlige ferden over Middelhavet? Å minnes din egen dødelighet gjør noe med hvordan du lever.

Døden, monstrene og det groteske er skummelt fordi det er ukjent. Hele halloween er en manifestasjon av den lyden som høres nede fra den mørke kjelleren. Vi vet ikke hva som befinner seg der, men det er helt sikkert farlig. Heksene, spøkelsene, zombiene, monstrene, døden og de andre vesenene som tar runden i nabolaget ditt, er de utstøtte, de urene, de som ikke har en plass, de som faller utenfor det gode selskap, de som må kjempe ved gjerdene vi har satt opp langs grensen fordi vi er redd de skal komme som en sverm å ta alt vi har fra oss. Det er kroppene som skyller i land på stranden i ferielandene våre. Frykten avslører oss. Den viser oss det vi i ryggmargen reagerer mot og ikke tør møte.

Jesus foretrakk å være med de utstøtte. Han omgikk de som var urene.

Døden manifestert i blodige, istykkerrevne lik er ikke demonisk. Det er noens sønn. Det er noens datter. Natten og kirkegården er ikke demonisk. Den er bare ukjent, skjult og konfronterende. Det som er fremmed og annerledes, og spesielt det som minner oss om vår egen sårbarhet, støter vi bort. Å lære seg å navigere i mørket og å se forbi det groteske er noe vi alle trenger å øve oss på. Allehelgensaften kan være en anledning til å vise gavmildhet og gjestfrihet til de utstøtte og hvileløse vandrerne. Det kan være en påminnelse om at det groteske eller fremmede som måtte ringe på din dør, om du tar deg tid til å bli kjent med det som er bak masken, egentlig er nært og kjent – kanskje til og med naboens barn.

Etter en våkenatt der vi innenfor trygge rammer gis anledning til å se frykten for døden i hvitøyet og til å dele mat (i form av godteri) med de utstøtte og groteske, følger allehelgensdag og alle sjelers dag på 1. og 2. november. (I den lutherske tradisjonen har de i praksis blitt slått sammen på første søndag i november). For med natten overstått kan vi våge å minnes de som har gått foran oss uten å lammes av fornektelse, frykt eller avsky.

Det er ikke en spurv som faller til jorden uten at Gud ser det. Allehelgensdag og alle sjelers dag er to dager som er satt til side for å understreke at ingen mennesker mister sitt liv uten at Gud har sett det og sørget over det. Ingen dør i stillhet og glemsel. Hvert år minnes de. Uansett hvor mange som kjente deres navn eller om de var navnløse. De har en plass. De er en del av oss fortsatt. Du har en plass i Jesu legeme. Vi er brødre og søstre i Kristus. Døden rokker ikke ved det. Jesu legeme og våre søsken i Kristus er ikke bare de som lever nå, men også alle de som er døde. Allehelgensdag er dagen vi husker det, dagen vi ser oss som en del av slekters gang. Dagen vi minnes den skaren av vitner som har gått foran. Det rotfester oss i det som har vært. Gjennom tradisjonen får de som ikke lenger er hos oss, innpass i vår hverdag. Det gir oss håp for imorgen. For vi vet at døden ikke rokker ved vår tilhørighet, og gjennom oss vil nye slekter komme til.

Vi vet ikke helt hva døden er, eller hva som skjer etter at den inntreffer, annet enn at kroppen igjen blir til jord. Verken biologisk eller teologisk har vi en fullgod redegjørelse. Jesus forteller oss at det er nødvendig at såkorn dør, og at vi ikke skal være redde for å dø. I boken En Pilgrims Vandring må Kristen svømme over Dødens Elv for å komme til Gud – det finnes ingen annen vei dit.

Døden er noe vi ikke kommer utenom. Så i oktober, når markedskreftene, kirkeåret og naturen selv går sammen om å minne oss om døden, så kanskje vi kan gripe muligheten og reflektere litt over hva den er og hva den gjør med oss.

21a5-d22a-0ea1-945b

Foto: Anders Godø 2015

 

 

Kommentarer (2)